tirsdag 22. desember 2015

Bare være her å nå

WooW!
Jeg leser en bok nå som heter “lev her og nå” av Eckart Tolle. Den tar meg med på en spirtuell reise, der man jobber med å gå inn i seg selv. Gå bak og dypere enn dit tankene kan ta deg. Den går dypt inn i ditt indre, og bare være. Være her å nå. Akkurat i nuet.

Det er vanskelig og forstå, for det kan ikke forklares, det kan heller ikke tenkes. Fordi det er mye større enn tanken. Og mye dypere enn tanken. Velværet av å bare være ett menneske, akkurat nå, i dette øyeblikket. Det er en vakker følelse om man setter seg ned og kjenner.
Jeg alltid prøvd å være i øyeblikket. Men før jeg leste denne boka , har også fortiden og fremtiden alltid vært der, ganske ofte egentlig, altfor ofte. Den vil også være der selv etter jeg har lest ferdig boka. Men viktigheten av å kjenne nuet, det har fått en annen verdi. Jeg tror den hjelper meg på å gjøre meg mer bevisst på å kjenne det å være nå.

Tolle forklarer godt hvorfor fortiden og fremtiden er noe man kun bør oppsøke i relevante situasjoner. Det å hele tiden jage etter fremtiden, gjør slik man glemmer nuet, følelsen av å bare være her og nå. Fremtiden skaper også forventinger,frykt og usikkerhet. Og hva er poenget med å skape det, skape noe som ikke er der.  Tankene eller egoet vil alltid tenke fremtiden værre enn det kommer til å bli. Hva er det værste som kan skje egentlig?
Men poenget er at fremtiden vet vi ingenting om, så hvorfor være der? Skape forventinger dit, og kanskje oppleve en stor skuffelse fordi de ikke blir oppnådd er jo helt unødvending.
Fortiden sier han vi heller ikke bør søke til. Det har skjedd. Det er ikke lenger. Det var. Det er nuet som gjelder og som er, akkurat nå betyr fortiden ingenting. Men han sier også at noen relevante situasjoner, må man søke tilbake eller frem. Men jeg tenker at jeg vil søke det mye sjeldnere enn jeg har gjort. 
Jeg skal nyte øyeblikkene i jula. Bare være. Kjenne på hvor godt det er å bare være ett menneske, sammen med andre. Jeg håper og tror det vil hjelpe meg å ose av energi i øyeblikket . Og kanskje jeg setter det ubetydelige øyeblikket av å pusse tenner, betydelig. Til noe som betyr noe. For akkurat nå, det er alt vi har.



Takk for inspirasjon Eckart Tolle. Anbefaler boka til de som vil utforske det å bare være her å nå!

torsdag 3. desember 2015

Møte med gjengen


Det var kveld i Yosemite og Camp 4, stjerne himmelen lyste mot oss, og månen glitret langt der ute. Datoen var 10 oktober. Skumringstid. Når mørket og kulden kommer snikende, kjøles kroppen ned. Det er da det skjer, store ting.

Litt ved, en fyrstikk, og ilden er tent. BÅLET, hjertet i campen. Plassen der man samler seg i en naturlig sirkel, som rundt ett senter i universet. Det er der det skjer.  Rundt bålet skapes det samhold og bånd knyttes. Alle er en del av sirkelen, alle har sin plass i felleskapet rundt den varme kilden. Man kan se alle, og hirarkiet er flatt. Fasinasjoen av ilden som danser seg opp mot den klare himmelen og hender som dras mot flammene for å gripe mest mulig varme.
Roen, ettertanken, det enkle. Flammen skaper trygghet, trygghet til å snakke om de store teamene, eller de små.

Alle som skaper sirkelen, har ankommet på sin sti i livet, bålet samler stiene, i øyeblikket rundt bålet, er alle i samme havn. Historier og tanker fra de forskjellige stiene som man har vandret kommer opp. Ekte samtaler hvor nye ideer, nye perspektiver, ny motivasjon åpner seg som en flamme i kroppen.

Rundt dette bålet denne kvelden, møtte jeg det som skulle bli mine nye klatrevenner for resten av turen i USA.
Våre stier møttes i sirkelen rundt bålet, vi vandret ut fra sirkelen på samme sti, for de 2 neste måndene. En fantastisk reise, med mange eventyr, store opplevelser og nye erfaringer i stor natur.

Nå skilles våre stier igjen, vi spres med vinden, en til New Zealand, en til Alaska.  Snart vil finne ett nytt bål og nye horisonter vil igjen åpnes, og nye stier trakkes.

Forhåpentligvis møtes vi rundt ett bål igjen om ikke alt for mange år, og finner en felles sti å trakke igjen. 


Takk for en fantastisk reise gutta og takk til bålet!

tirsdag 1. desember 2015

Underveis

Det er magisk å være underveis, uten noe mål men med mye mening.

Vi har nå vært to månder på loffen i USA, uten noe mål. Meninga er med turen er å være underveis, være i øyeblikket der det skjer. I sekundet, minuttet, timen.
Være åpen og dynamisk. Følge følelsene som kommer å følge de, ta i mot nye impulser fra andre og tørre å ta de innoverseg. Være ett godt åpent menneske som gir energi og oser av livsgnist. Livet skal ikke bare være sånn nå, men alltid.




                                          Adventure van i bakrunn               

Det blir litt flåsete å si at det ikke er noe mål, for det er jo det. Baggen er fullpakket med klatreutstyr for å klatre en stor vegg. Men hovedmålet er fortsatt ikke å klatre den veggen, det er bare en liten del av opplevelsen av å være underveis.
Vi klatret den store veggen, en fantastisk tur på alle måter. Mange føleslser innvolverer en slik klatretur. Man er glad, i neste sekund er man livredd, så kommer en periode med flow, så er man litt nede, før man blusser opp igjen som en rakett og livet er topp. Men målet var aldri toppen. Det var øyeblikka underveis, følelsene i øyeblikket, kameratskapet. Disse øyeblikkene bidrar til at jeg utvikler meg som menneske og opplever føleslser i en ny setting. Sterke bånd mellom meg å klatrepartnerne blir skapt, og større tilknytning til morder jord. Man blir tvunget til å være seg selv.

Jeg merker godt at mitt indre endres hele tiden. Jeg vokser med nye erfaringer, jeg blir ett rikere menneske. Slik tenker jeg det er for alle. Man utvikler seg hele tiden. For meg er det viktig å være i naturen, nært det ekte. For meg har naturen blitt veien hjem. Naturen er statisk, den er der, den dømmer ikke. Du kan være den du er, du kan være dynamisk.  Synge, danse, klatre, utfolde deg. Være ett fritt menneske. Du er i øyeblikket, akkurat der. Skape din egen virkelighet. Ingen annen plass er bedre en akkurat her, akkurat nå.e
I naturen finner jeg den største glede, og det er der jeg utvikler meg som menneske, spesielt når man deler opplevelsen med andre mennesker. Naturen får tankene til å se ting i ett større perspektiv, man evner å se ting i en større sammenheng, filosofere,  løfte opp de store spørsmåla, blant annet om vår eksistens og måten vi lever på.

                                Bilde fra El Capitan, Yosemite

For meg er dette i stor kontrast til byen. Den er bygd opp av fine strøk mens andre strøk ikke er like fin. Byen er dømmende, uekte. Du blir satt i bås av de rundt deg, og jeg setter meg selv i bås. Det er alltid ett jag, reklameplakater eller ett tilbud som presser seg inn i hjernebarken og sier at dette må jeg ha. Det gjør meg ulykkelig, jeg føler at jeg blir presset til å være en person jeg egentlig ikke er. Tankene blir alltid avbrutt av ett lyskryss, eller tuting fra en bil. Tankene blir aldri fullført.
Jeg har aldri vært lykkligere enn når jeg deler en god samtale eller en god erfaring i fri natur. Jeg føler meg hel.


                                          Indian Creek

Jeg har endret meg drastisk som person de siste 10 åra. Jeg var fotballspillern, fest og fanteri var i fokus. Jeg var statsik, jeg var i en rolle. 

Det var hærlig å bryte ut, finne veien hjem. Finne gleden av å være i ett rom der ingen dømmer, der du kan dele ekte opplevelser, der du kan være deg selv sammens med gode venner.

Naturen er veien hjem