To uker i naturen rundt Chamonix.
 |
| Teltcamp under Auiglle Du Midi. |
Etter en magisk
sesong på klatreskolen i Loften var vi klare for noen uker med eventyr.
Spontant ble det. Etter en fuktig lørdagskveld, kom søndagsdepresjoen, regnet
høljet. Jeg så på Jo espen, han så på meg; ”Vi drar til Chamonix, værmeldinga
ser super ut”. 5 minutter senere var biletten bestilt og vi pakket oss klare
til avreise. Stian som også var i bingen(sommerboligen vår) da, hadde netopp
fått lønn fra sommerjobben så han var ikke vanskelig å be. Med ett var vi ett hærlig
trekløver klare for eventyr i det sørlige Europa.
Chamonix er
alpinismens vugge, og en plass man må oppleve om man er fjellinteressert. Skuet
man møter når man entrer dalen skaper en skrekkblandet fryd gjennom kroppen.
Deilig følelse. En følelse av glede, respekt og ydmykhet. Ord strekker ikke
til.
Vi dro som en åpen
trekløver. Open minded, målet var å få nye erfaringer, leve i øyeblikket, følge
vibsa og se hva som skjer. Med den oppskrifra blir det som regel magi, og det
ble det.
I heisen til Augille
du Midi sto det tre spente karer, som følte seg rimelig små blant de store
tinder. Tre fulle sekker fyllt til randen med utstyr for å sove ute og være på
tur i fire dager rundt Augille du Midi. Vi pakket telt, mat og satset på at
resten ordnet seg selv.
 |
| Jo Espen og Stian i brefallet. |
Da vi ankom toppen
var klokka blitt 17:30. Tåka lå rundt fjellene og vi var de ensete som gikk av
heisen. Noe forsiktig og ydmykt snek vi oss ut gjennom porten på ”Augillen” og
entret ett delikat fjellterreng i verdensklasse.
Høyden gjorde at vi
alle tre følte oss litt svimmel og tungpusta. Ifølge Jossern kjente han
ingenting til høyden.
Etter en natt med
dårlig søvn og tung pust våknet vi til blå himmel, og ett skue som var så
vakkert at jeg kjente kroppen ble fyllt opp med energi.
Etter en seig frokost
til verdens flotteste utsikt bestemte vi oss for å gjøre Pointe Lachenal
ryggen og linke den sammens med Arete du qosmiqe. En vellkjent
klassiker for de fleste som ferdes i området. Det ble en fantastisk dag i
fjellet. En meget fin akklimatiseringstur i relativt overskiktelig terreng. Helt rå
følelse å bevege seg gjennom slikt terreng med en så fantastisk utsikt.
Det var en god
føleslse å legge seg i posen den kvelden.
Dag to dro vi på Rebbufat
som er en klatrerute på Augille Du Midi. Litt annen stil en første dagen. Hadde
hørt mye om ruta, og forventingene var bygd opp. Etter ti taulengder med
hodepine, gledesbrøl, granittklatring i verdensklasse sto vi på toppen av
pillaren med store glis mellom øra. For ei klatrerute, en hybrid mellom presten
og bare blåbær. JAAAA. Anbefales.
 |
| Spent stemining i teltet. Jo espen goes light weight med Exped 9 cm. |
Etter to fantastiske
dager i fjellet ble det bestemt at dag tre skulle brukes på å bestige den
store snøklumpen, Mt. Blanc. Da vi kom ned fra Rebbufat sju på kvelden, ble det
ikke mer enn tre timer søvn før vi bleike og smånervøs sto klare med hodelykt
under mt Moudit(første topp på veien mot Mt Blanc). Vi trasket i rolig tempo, i relativt seriøst
terreng hvor mange objektive farer lurer. Den første snøbakken er 800 meter
høy, og er egentlig ett stort brefall. Jo Espen ledet ann inn i nattemørket.
Månen skinte, og stjernehimmelen sto over oss. Det knaset i snøen i møte med stegjerna, og en euforisk følelse gikk gjennom kroppen. Magisk. Lydene, friske lufta. Alt setter seg i minnet.
Etter 4-5 timer sto
vi på europas tak, utstikten mot Matterhorn, Monterosa og alle de andre fjella
var mind blowing. Men det var vanskelig å ta innover seg da vi alle tre visste
at det var noen lange nedoverbakker igjen før vi kunne nyte en is. Vi var bare
halveis. Turen ned var ett slit, rett og slett. Ingen god følelse i det hele
tatt. Hodepine, tørr munn og vonde bein etter tre dager i fjellet.
Følelsen av å plante
beina på pizzasjappa i Chamonix noen timer etterpå var helt rått. Kontrastene
er det som gjør fjelllivet magisk. Kjenne alle intrykka senker seg inn i sinnet. Nye øyeblikk levd og erfart.
 |
| Ett fin Øyeblikk på Mt Blanc. |
Etter to hviledager i
Chamonix tok vi igjen heisen til Augille du midi og vandret ned Mer Du Glace.
Denne gangen var vi "light weight", og sov på hytter. Første hytte var Refuge de
Requin.
Turen ned brefallet
var fantastisk, vandring over snøbroer, hopping over sprekker gjorde det
veldig interessant og lærerikt.
Vi ankom Requin hytta
ganske tidlig og fikk klatret en klassiker som het Congo Star senere på dagen. Den går i ti
taulengder på igjen nydelig granitt. På siste taulengde ble vi møtt av klassisk
sør europa vær, altså lyn og tordenbyger. Da var det bare å pakke snipp sekken
å rappelere seg ned til hytta hvor vin og ost venta. God følelse.
Neste dag gikk vi til
Refuge de Envers. En superkoslig hytte med mye klatrefolk innlosjert. En hytte
med masse gode vibes. Den ligger på 2500 moh, så man har kort annmarsj til de
store veggene som står elegant bak
hytta.
 |
| Pedro Polar med bare blåbær riss. |
Vi fikk klatret
Perdro Polar, 14 tau lengder på en svært gjevn gradert rute. Vi valgte
å snu før toppen på Augille du Roc da det begynte å bli sent på dag. Vi fikk virkelig
kjørt oss på denne ruta, og jeg fikk føle de objektive farene som lurer da en
koloss av en stein passerte med en meter. En støkk i kroppen som fulgte resten
av dagen. Man skjønner fort hvor små man er.
Ellers var det en
fantastisk rute med en utsikt rett ned i Mer de Glace og over til Dean du
gigant, grand Jorasses, the dru. WOW!!! Øyeblikk for livet.
TAKK FOR TO FANTASTISKE
UKER I CHAMONIX, fylt med hærlige øyeblikk, glede, vennskap, redsel, mestring, ydmykhet, latter
og det gode liv. Det er turene uten for mye forventinger som blir de beste. Takk Jo Espen og Stian for eventyret.
 |
| Stian på REBBUFAT |
 |
| Nyter Øyeblikket |
 |
| Stian støter på. Legg merke til nydelig BOLTET riss. #franskstil #isjebraa |
 |
| Nydelig granitt på rebbufat. |
 |
| Congo Star. |
