Sommeskitur på Svalbard

Mountains are calling

Midtnattsola har ankommet oss på 78 grader`n, nå spinner den rundt på himmlen døgnet rundt, og D vitaminene flommer. Det er en fantastisk tid, med mye energi, og mange magiske øyeblikk.

                                          Vi vandrer oss inn i naturen.

I fjellet ligger snøen, det er fugleliv i berget, og frihet over alt. Svalbard fra sin beste side. Jeg føler meg ydmyk som har dette i bakgården, hver dag må jeg knipe meg i armen, og reflektere over hvor heldig jeg er som får tilbringe så mye av dagene i dette vakre infernoet av fjell og vill natur.

Klokka er 01.00. Sola skinner

Øyeblikkene er intense, naturen er så mektig og stor. Så ekte og autentisk. En bortgjemt diamant i en ellers stressende verden. Det er ingen stier som viser vei mot toppen, det er ingen merkede løyper. Du er fri. Fri til å finne din egen vei til toppen av verden. Kanskje blant de siste i verden. Og stillhetene er trykkelig, den tar meg og griper meg. Ganske euforisk følelse, bare være i øyeblikket i en stillhet som ellers i verden ikke lenger er lett å finne. 

De to siste uken har blitt tilbragt på ski, pulken fylt opp med alt nødvendig utstyr for å klare seg ute i villmarken. Deilig. Etter tre månder i Longyearbyen var det deilig å gå inn en ny boble, der det enkle liv regjerer. Der snø må smeltes til vann, og varme ikke kommer gjennom kabler i gulvet. Der masken er tatt av og man er seg selv fullt ut. I alle fall føles det slik, om jeg faktisk er det er vanskelig å si. MEN alt føles mer ekte i fri natur. Hode lettes for tanker, du kan tre ut av motorveien du ferdes i til vanlig, og stille deg på sidelinjen å observere trafikken som passerer. I hodet blir alt ryddig, og når dagene gikk ble hodet klarere, klarere enn det har vært på lenge. Ganske flowy følelse. Noe av hoveddrivkraften for å komme seg inn i naturen over tid er denne følelsen. Der man blir kledd naken.

Elida og Kodiak. 

Jeg merker at når jeg er i guiderollen tar jeg på en slags ”maske”, det er alltid en forventing fra gjester som må oppfylles. Det er egentlig fint det, i en periode. Men det er viktig å finne rommet hvor tankene slutter å fly, og for min del har jeg funnet ut at meditasjon er en kunst som tar øyeblikket nærmere. I februar, mars var jeg inne i en god periode med meditasjon og jeg følte meg veldig connecta. Men siste tiden merker jeg at egoet tar meg bort fra meditasjon, og jeg velger heller å se på film, eller gjøre noe annet som drar meg bort fra øyeblikket.

En pulktur med gode venner, uten dekning, men med full connection, hjelper meg tilbake i øyeblikket, det suger meg tilbake. Vekk fra uvaner, fråtsing og kall det gjerne ett pompøst liv i Longyearbyen, hvor puben er selve sentralen for samtaler som ikke alltid er positive, og dårlige holdninger hvor egoet får altfor stor makt over mitt indre. Det er ikke alltid en god følelse.

En slik tur på engenhånd med gode venner man vibber godt med, kommer flowen fort. Øyeblikket blir intenst, og samtalene i leieren blir dypere og mer ekte enn rundt bordet på puben.  Akkurat nå. Uten noe maske, bare oss og naturen. Magisk. Ekte. Rent. Ærlig.

Rune, Sigve og Jonas klar for dagens vegetarmiddag. Som det forøvrig gikk i hverdag.

Turen ble ett eventyr, og gode øyeblikk ble skapt med deilige mennesker. Ydmyk for å ha så openminded mennesker i min omgangskrets som byr på seg selv, og skaper grobunn for samtaler i og utenfor universet.

En fin 17mai feiring. Bananas bra.

Jeg kan trygt si at det ble suksess, vi fikk kjørt ukjørte rene fjell fra topp til bunn i Svalbardsnø, som til tider kan være spesiell. Vi fikk vandret fine traverser og kanskje aller viktigst, vi connecta med det gode liv, Friluftsliv.

Nå går snart turen til Lofoten og en fin sommer venter. 

Først, øyeblikket! Takk for turen Sigve, Rune, Elida, Jonas og Sam. Draumen lev.