Nature is the way home: Høytrykk, God kok, Flow; Drømmen lever i Patagonia.

Endelig har vi landet. Vi er i El Chalten, Patagonia. Ett utopia, paradis. Fitz Roy står som ett tempel i bakgrunnen av byen, kontrastene mellom brefall, fjell, ørken, snø, skog er helt mind blowing. Ett inferno av vakker natur.
Byen er en hybrid mellom Henningsvær og Longyearbyen. Det er rolig stemning, en god stemning, menneskene virker lite stressa. Samfunnet er preget at vi er langt fra storbyen. Jeg liker det sånn. Små plasser, med mye sjel.

Underveis.

En uke etter ankomst kunne vi se at trykket på barometeret begynte å stige. Etter en kald velkomst med snø, vind og atter vind, tenkte jeg for meg selv at dette skulle bli noen spenndende månder på ræva. Men allerede etter 5 dager med sitting kom det! 9 dager !!! med blå himmel og sol.

Vi pakket sekkene og dro av gårde. Det ble ett eventyr...

Målet for turen var Aguila Guillamet, den første toppen i Fitz Roy massivet. Vi valgte en steinrute opp, 13 taulenger, 6b. En super innstegs rute for å bli kjent med Patagonia.
Vi startet 0400 fra teltet, etter en bedre frokost servert av Sigve.
Mange tanker surret rundt i hodet der vi trasket under stjernene og månen. Jeg følte en stor ydmykhet for å ha muligheten til å være i dette øyeblikket. Det var magisk.

De i`s til venstre i bilde.

Vi hadde god flyt, og 1000 høgdemeter var plutselig gjort, jeg var definitivt i flow sonen. Det var ikke mange ord som ble sagt på vei opp, det trengtes ikke. Ord var ikke tilstrekkelig, det holdt med å gå og være.

I det sola traff innsteget gikk vi igang med første taulengde. Med store sko og tung sekk smøg vi oss oppover den gule grantitten. Svetten rant, og euforien i kroppen var stor. For en følelse å endelig klatre i fjellene vi har drømt om i så lang tid. Flowen fortsatte gjennom dagen.
Etter 6 timer i veggen toppet vi ut. Klatring i verdensklasse, utsikt i verdensklasse. Med en fantastisk følelse i kroppen sto vi der på toppen å skuet utover Patagonia og endeløse villmarksområder. Vi er i drømmeland.

13 rappeler og en time gange senere lå vi trygt i soveposen med ett smil om munnen. Minne for livet.

Vi retunerte til El Chalten neste morgen, sjekka været, drakk øl og gjorde oss klar til ny tur. I Patagonia må man utnytte været man får.

Snøbaksing til innsteget.

Drømmen lever.

Vi ble enig om at De i´s var ett bra alternativ. Det er en topp i motsatt ende av Aguila Guillamet. En tur med en anmarsj i verdensklasse. Veldig variert terreng der man avslutter med navigering gjennom ett brefall før 200meter 50 graders klatring til innsteget venter. Det blir itte bedre. Denne gangen var det Sigve, Even og jeg på tur. Vi fant en god rytme og samarbeidet underveis var upåklagelig. Vi sov ved breen. Jeg delte sovepose med Sigve, det var en varm og koselig natt. Men det holdt med en. På grunn av de lange anmarsjene gjør vi alt for å spare vekt og vi har med minst mulig utsyr. Så legge igjen en sovepose betyr at man kan ha 5 plater med sjokolade istede.
Ett lett valg.

Turen på De Is ble nok en mind blowing opplevelse. Klokka 1300 toppet vi ut, etter seks taulengder med verdensklasse klatring. Det var tre store glis som satt på toppen å tittet bort på Cerro Torre som badet i sol. For en plass. Vindstille, ullskjorte føre, sol i trynet, livet er bra i Patagonia.

På rapellene ned fikk vi føle de objektive farene på kroppen da ett ganske stort steinsprang kom ned 100 meter til høyre for oss. Den satt en liten støkk i gleden og minte oss på at det er ikke helt uten risko det vi driver med. Det er med stor ydmykhet jeg ferdes i naturen her.

Etter 5 timer utmarsj ble det en tidlig kveld i El Chalten.
Nå venter vi på neste værvindu.

DRØMMEN LEVER!