Høytrykk, God kok, Flow; Drømmen lever i Patagonia.

Endelig har vi landet. Vi er i El Chalten, Patagonia. Ett utopia, paradis. Fitz Roy står som ett tempel i bakgrunnen av byen, kontrastene mellom brefall, fjell, ørken, snø, skog er helt mind blowing. Ett inferno av vakker natur.
Byen er en hybrid mellom Henningsvær og Longyearbyen. Det er rolig stemning, en god stemning, menneskene virker lite stressa. Samfunnet er preget at vi er langt fra storbyen. Jeg liker det sånn. Små plasser, med mye sjel. 

Underveis. 

En uke etter ankomst kunne vi se at trykket på barometeret begynte å stige. Etter en kald velkomst med snø, vind og atter vind, tenkte jeg for meg selv at dette skulle bli noen spenndende månder på ræva. Men allerede etter 5 dager med sitting kom det! 9 dager !!! med blå himmel og sol.

Vi pakket sekkene og dro av gårde. Det ble ett eventyr...

Målet for turen var Aguila Guillamet, den første toppen i Fitz Roy massivet. Vi valgte en steinrute opp, 13 taulenger, 6b. En super innstegs rute for å bli kjent med Patagonia. 
Vi startet 0400 fra teltet, etter en bedre frokost servert av Sigve. 
Mange tanker surret rundt i hodet der vi trasket under stjernene og månen. Jeg følte en stor ydmykhet for å ha muligheten til å være i dette øyeblikket. Det var magisk. 

De i`s til venstre i bilde. 

Vi hadde god flyt, og 1000 høgdemeter var plutselig gjort, jeg var definitivt i flow sonen. Det var ikke mange ord som ble sagt på vei opp, det trengtes ikke. Ord var ikke tilstrekkelig, det holdt med å gå og være.

I det sola traff innsteget gikk vi igang med første taulengde. Med store sko og tung sekk smøg vi oss oppover den gule grantitten. Svetten rant, og euforien i kroppen var stor. For en følelse å endelig klatre i fjellene vi har drømt om i så lang tid. Flowen fortsatte gjennom dagen. 
Etter 6 timer i veggen toppet vi ut. Klatring i verdensklasse, utsikt i verdensklasse. Med en fantastisk følelse i kroppen sto vi der på toppen å skuet utover Patagonia og endeløse villmarksområder. Vi er i drømmeland.

13 rappeler og en time gange senere lå vi trygt i soveposen med ett smil om munnen. Minne for livet. 


Vi retunerte til El Chalten neste morgen, sjekka været, drakk øl og gjorde oss klar til ny tur. I Patagonia må man utnytte været man får. 

Snøbaksing til innsteget. 

Drømmen lever.

Vi ble enig om at De i´s var ett bra alternativ. Det er en topp i motsatt ende av Aguila Guillamet. En tur med en anmarsj i verdensklasse. Veldig variert terreng der man avslutter med navigering gjennom ett brefall før 200meter 50 graders klatring til innsteget venter. Det blir itte bedre. Denne gangen var det Sigve, Even og jeg på tur. Vi fant en god rytme og samarbeidet underveis var upåklagelig. Vi sov ved breen. Jeg delte sovepose med Sigve, det var en varm og koselig natt. Men det holdt med en. På grunn av de lange anmarsjene gjør vi alt for å spare vekt og vi har med minst mulig utsyr. Så legge igjen en sovepose betyr at man kan ha 5 plater med sjokolade istede. 
Ett lett valg. 

Turen på De Is ble nok en mind blowing opplevelse. Klokka 1300 toppet vi ut, etter seks taulengder med verdensklasse klatring. Det var tre store glis som satt på toppen å tittet bort på Cerro Torre som badet i sol. For en plass. Vindstille, ullskjorte føre, sol i trynet, livet er bra i Patagonia.

På rapellene ned fikk vi føle de objektive farene på kroppen da ett ganske stort steinsprang kom ned 100 meter til høyre for oss. Den satt en liten støkk i gleden og minte oss på at det er ikke helt uten risko det vi driver med. Det er med stor ydmykhet jeg ferdes i naturen her. 

Etter 5 timer utmarsj ble det en tidlig kveld i El Chalten. 
Nå venter vi på neste værvindu. 

DRØMMEN LEVER!

Grisebingen 3.0

  

Tidlig morgen på vei til Guillamet.

Ganske liten plass på toppen av De i´s. Men mer enn nok.

Verdens fineste annmarsj.

Mindblowing vakkert. 

                     

Fine øyeblikk i Chamonix.

To uker i naturen rundt Chamonix.

Teltcamp under Auiglle Du Midi.

Etter en magisk sesong på klatreskolen i Loften var vi klare for noen uker med eventyr. Spontant ble det. Etter en fuktig lørdagskveld, kom søndagsdepresjoen, regnet høljet. Jeg så på Jo espen, han så på meg; ”Vi drar til Chamonix, værmeldinga ser super ut”. 5 minutter senere var biletten bestilt og vi pakket oss klare til avreise. Stian som også var i bingen(sommerboligen vår) da, hadde netopp fått lønn fra sommerjobben så han var ikke vanskelig å be. Med ett var vi ett hærlig trekløver klare for eventyr i det sørlige Europa.

                                                                          Chamonix er alpinismens vugge, og en plass man må oppleve om man er fjellinteressert. Skuet man møter når man entrer dalen skaper en skrekkblandet fryd gjennom kroppen. Deilig følelse. En følelse av glede, respekt og ydmykhet. Ord strekker ikke til.

Vi dro som en åpen trekløver. Open minded, målet var å få nye erfaringer, leve i øyeblikket, følge vibsa og se hva som skjer. Med den oppskrifra blir det som regel magi, og det ble det.

I heisen til Augille du Midi sto det tre spente karer, som følte seg rimelig små blant de store tinder. Tre fulle sekker fyllt til randen med utstyr for å sove ute og være på tur i fire dager rundt Augille du Midi. Vi pakket telt, mat og satset på at resten ordnet seg selv.

Jo Espen og Stian i brefallet.

Da vi ankom toppen var klokka blitt 17:30. Tåka lå rundt fjellene og vi var de ensete som gikk av heisen. Noe forsiktig og ydmykt snek vi oss ut gjennom porten på ”Augillen” og entret ett delikat fjellterreng i verdensklasse.

Høyden gjorde at vi alle tre følte oss litt svimmel og tungpusta. Ifølge Jossern kjente han ingenting til høyden.

Etter en natt med dårlig søvn og tung pust våknet vi til blå himmel, og ett skue som var så vakkert at jeg kjente kroppen ble fyllt opp med energi.

Etter en seig frokost til verdens flotteste utsikt bestemte vi oss for å gjøre Pointe Lachenal ryggen og linke den sammens med Arete du qosmiqe. En vellkjent klassiker for de fleste som ferdes i området. Det ble en fantastisk dag i fjellet. En meget fin akklimatiseringstur i relativt overskiktelig terreng. Helt rå følelse å bevege seg gjennom slikt terreng med en så fantastisk utsikt.

Det var en god føleslse å legge seg i posen den kvelden.

Dag to dro vi på Rebbufat som er en klatrerute på Augille Du Midi. Litt annen stil en første dagen. Hadde hørt mye om ruta, og forventingene var bygd opp. Etter ti taulengder med hodepine, gledesbrøl, granittklatring i verdensklasse sto vi på toppen av pillaren med store glis mellom øra. For ei klatrerute, en hybrid mellom presten og bare blåbær. JAAAA. Anbefales.

Spent stemining i teltet. Jo espen goes light weight med Exped 9 cm. 

Etter to fantastiske dager i fjellet ble det bestemt at dag tre skulle brukes på å bestige den store snøklumpen, Mt. Blanc. Da vi kom ned fra Rebbufat sju på kvelden, ble det ikke mer enn tre timer søvn før vi bleike og smånervøs sto klare med hodelykt under mt Moudit(første topp på veien mot Mt Blanc).  Vi trasket i rolig tempo, i relativt seriøst terreng hvor mange objektive farer lurer. Den første snøbakken er 800 meter høy, og er egentlig ett stort brefall. Jo Espen ledet ann inn i nattemørket. Månen skinte, og stjernehimmelen sto over oss. Det knaset i snøen i møte med stegjerna, og en euforisk følelse gikk gjennom kroppen. Magisk. Lydene, friske lufta. Alt setter seg i minnet.

Etter 4-5 timer sto vi på europas tak, utstikten mot Matterhorn, Monterosa og alle de andre fjella var mind blowing. Men det var vanskelig å ta innover seg da vi alle tre visste at det var noen lange nedoverbakker igjen før vi kunne nyte en is. Vi var bare halveis. Turen ned var ett slit, rett og slett. Ingen god følelse i det hele tatt. Hodepine, tørr munn og vonde bein etter tre dager i fjellet.

Følelsen av å plante beina på pizzasjappa i Chamonix noen timer etterpå var helt rått. Kontrastene er det som gjør fjelllivet magisk. Kjenne alle intrykka senker seg inn i sinnet. Nye øyeblikk levd og erfart.

Ett fin Øyeblikk på Mt Blanc. 

Etter to hviledager i Chamonix tok vi igjen heisen til Augille du midi og vandret ned Mer Du Glace. Denne gangen var vi "light weight", og sov på hytter. Første hytte var Refuge de Requin.

Turen ned brefallet var fantastisk, vandring over snøbroer, hopping over sprekker gjorde det veldig interessant og lærerikt. 

Vi ankom Requin hytta ganske tidlig og fikk klatret en klassiker som het Congo Star senere på dagen. Den går i ti taulengder på igjen nydelig granitt. På siste taulengde ble vi møtt av klassisk sør europa vær, altså lyn og tordenbyger. Da var det bare å pakke snipp sekken å rappelere seg ned til hytta hvor vin og ost venta. God følelse.

Neste dag gikk vi til Refuge de Envers. En superkoslig hytte med mye klatrefolk innlosjert. En hytte med masse gode vibes. Den ligger på 2500 moh, så man har kort annmarsj til de store veggene som  står elegant bak hytta.

Pedro Polar med bare blåbær riss.

Vi fikk klatret Perdro Polar, 14 tau lengder på en svært gjevn gradert rute. Vi valgte å snu før toppen på Augille du Roc da det begynte å bli sent på dag. Vi fikk virkelig kjørt oss på denne ruta, og jeg fikk føle de objektive farene som lurer da en koloss av en stein passerte med en meter. En støkk i kroppen som fulgte resten av dagen. Man skjønner fort hvor små man er.

Ellers var det en fantastisk rute med en utsikt rett ned i Mer de Glace og over til Dean du gigant, grand Jorasses, the dru. WOW!!! Øyeblikk for livet.

TAKK FOR TO FANTASTISKE UKER I CHAMONIX, fylt med hærlige øyeblikk, glede, vennskap, redsel, mestring, ydmykhet, latter og det gode liv. Det er turene uten for mye forventinger som blir de beste.  Takk Jo Espen og Stian for eventyret. 

Stian på REBBUFAT

Nyter Øyeblikket

Stian støter på. Legg merke til nydelig BOLTET riss. #franskstil #isjebraa

 

Nydelig granitt på rebbufat.

Congo Star.

                        

Sommeskitur på Svalbard

Mountains are calling

Midtnattsola har ankommet oss på 78 grader`n, nå spinner den rundt på himmlen døgnet rundt, og D vitaminene flommer. Det er en fantastisk tid, med mye energi, og mange magiske øyeblikk.

                                          Vi vandrer oss inn i naturen.

I fjellet ligger snøen, det er fugleliv i berget, og frihet over alt. Svalbard fra sin beste side. Jeg føler meg ydmyk som har dette i bakgården, hver dag må jeg knipe meg i armen, og reflektere over hvor heldig jeg er som får tilbringe så mye av dagene i dette vakre infernoet av fjell og vill natur.

Klokka er 01.00. Sola skinner

Øyeblikkene er intense, naturen er så mektig og stor. Så ekte og autentisk. En bortgjemt diamant i en ellers stressende verden. Det er ingen stier som viser vei mot toppen, det er ingen merkede løyper. Du er fri. Fri til å finne din egen vei til toppen av verden. Kanskje blant de siste i verden. Og stillhetene er trykkelig, den tar meg og griper meg. Ganske euforisk følelse, bare være i øyeblikket i en stillhet som ellers i verden ikke lenger er lett å finne. 

De to siste uken har blitt tilbragt på ski, pulken fylt opp med alt nødvendig utstyr for å klare seg ute i villmarken. Deilig. Etter tre månder i Longyearbyen var det deilig å gå inn en ny boble, der det enkle liv regjerer. Der snø må smeltes til vann, og varme ikke kommer gjennom kabler i gulvet. Der masken er tatt av og man er seg selv fullt ut. I alle fall føles det slik, om jeg faktisk er det er vanskelig å si. MEN alt føles mer ekte i fri natur. Hode lettes for tanker, du kan tre ut av motorveien du ferdes i til vanlig, og stille deg på sidelinjen å observere trafikken som passerer. I hodet blir alt ryddig, og når dagene gikk ble hodet klarere, klarere enn det har vært på lenge. Ganske flowy følelse. Noe av hoveddrivkraften for å komme seg inn i naturen over tid er denne følelsen. Der man blir kledd naken.

Elida og Kodiak. 

Jeg merker at når jeg er i guiderollen tar jeg på en slags ”maske”, det er alltid en forventing fra gjester som må oppfylles. Det er egentlig fint det, i en periode. Men det er viktig å finne rommet hvor tankene slutter å fly, og for min del har jeg funnet ut at meditasjon er en kunst som tar øyeblikket nærmere. I februar, mars var jeg inne i en god periode med meditasjon og jeg følte meg veldig connecta. Men siste tiden merker jeg at egoet tar meg bort fra meditasjon, og jeg velger heller å se på film, eller gjøre noe annet som drar meg bort fra øyeblikket.

En pulktur med gode venner, uten dekning, men med full connection, hjelper meg tilbake i øyeblikket, det suger meg tilbake. Vekk fra uvaner, fråtsing og kall det gjerne ett pompøst liv i Longyearbyen, hvor puben er selve sentralen for samtaler som ikke alltid er positive, og dårlige holdninger hvor egoet får altfor stor makt over mitt indre. Det er ikke alltid en god følelse.

En slik tur på engenhånd med gode venner man vibber godt med, kommer flowen fort. Øyeblikket blir intenst, og samtalene i leieren blir dypere og mer ekte enn rundt bordet på puben.  Akkurat nå. Uten noe maske, bare oss og naturen. Magisk. Ekte. Rent. Ærlig.

Rune, Sigve og Jonas klar for dagens vegetarmiddag. Som det forøvrig gikk i hverdag.

Turen ble ett eventyr, og gode øyeblikk ble skapt med deilige mennesker. Ydmyk for å ha så openminded mennesker i min omgangskrets som byr på seg selv, og skaper grobunn for samtaler i og utenfor universet.

En fin 17mai feiring. Bananas bra.

Jeg kan trygt si at det ble suksess, vi fikk kjørt ukjørte rene fjell fra topp til bunn i Svalbardsnø, som til tider kan være spesiell. Vi fikk vandret fine traverser og kanskje aller viktigst, vi connecta med det gode liv, Friluftsliv.

Nå går snart turen til Lofoten og en fin sommer venter. 

Først, øyeblikket! Takk for turen Sigve, Rune, Elida, Jonas og Sam. Draumen lev.

Livet som naturguide og veien dit.

Alt starter en plass, gjerne som en drøm, en tanke eller ett mål langt fremme. Frem i tid. Ikke nå.

Når jeg var 19 år var jeg ett menneske i en, kall det gjerne midtlivskrise. Jeg følte at jeg var på vei til å bli stor gutt og voksen. Ett liv jeg ikke var klar for i det hele tatt, jeg var redd for å binde meg til noe fastsatt, bli statisk.

Det var i denne krisen veien mot min drømmejobb startet.

Jeg startet på Idrettshøgskolen og studerte friluftsliv. Jeg visste lite om det, annet enn at det var ett abstrakt begrep om å være på tur. Jeg ble hekta på frisk luft. Da begynte snøballen å rulle. Naturen ble veien hjem. Der jeg fant den totale glede, og øyeblikk som blåste hodet av meg. Stillheten, storheten, tomheten, gleden. Det er dette jeg vil bruke det dyrebare livet på.

Som en usikker person begynte jeg på Arctic Nature Guide, ett yrkesrettet studie på Svalbard. Jeg var sikker på at det var det jeg ville, men jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle fikse det. Mye var nytt, med en natur så sårbar og stor som jeg ikke har sett maken til tidligere. Det var isbjørn og havis, vidder og bratte fjell. En kombinasjon av vakre elementer, men også riskofylte.

Jeg var ikke særlig flink til å prate i større grupper, engelsken min var dårlig, jeg hadde alt for stort fokus på å passe på ”egoet” mitt, eller selvbildet. Dette var en dårlig kombinasjon med tanke på jobben jeg skulle gjøre som kommende guide.  Men det var drømmen og drømmer er til for å jages.

I løpet av dette året vokste jeg som menneske. Klassen var en gjeng med blandede mennesker med ulike erfaringer. Mange gode diskusjoner gjennom året og mye trening på guide rollen, gjorde året til en fantastisk reise, kall det gjerne en slags dannelsesreise der man øker sin innsikt gjennom god utsikt. Sakte men sikkert blir man formet og tankene flyr mot ting som er større en deg selv.

I løpet av året var vi gjennom skytekurs , snølære, brelære, redning på havis, guiderollen. Alt dette, i tilegg til 5 ukers praksis gjorde at man satt igjen med mange verktøy i kassa som kunne utvikles videre. Gjennom hele året fikk man gode tilbakemeldinger på sine svakheter, og hva som må jobbes med. Med en ydmyk holdning og openmindness kan man lære det mest fantastiske.

De to siste årene har jeg jobbet som guide og klatreinstruktør. Jeg jobber om vinteren for Spitsbergen Travel som ski/scooterguide og om sommeren på Nord Norsk Klatreskole, som klatreinstruktør. Det har nesten blitt en heltidsjobb.

Her får jeg mulighet til å leve ut min drøm. Om å være mest mulig på tur, se mestring og naturglede hos de jeg er så heldig å få møte på veien. Det gir meg energi. Det å se mennesker trives i stor natur, eller ha en stor opplevelse i naturen sammens med andre, gir meg ekstremt mye energi. Energi til å forsette å utvikle meg som menneske og guide.

Som livet er, hender det jo såklart at man noen ganger er umotivert og litt nede. Men de øyeblikkene kan telles på en hånd.

Jeg lærer nye ting hver dag og nye perspektiver åpner seg., både fra gjester og kolleger.

Så om du drømmer om ett liv der hverdagen er å være i naturen, kan jeg anbefale det på det sterkeste. Når jeg får det til, får i alle fall du og det til. 

Natureisthewayhome!

Nyttår!!

Nyttår

Det fantastisk å se tilbake til ett år med mange fine øyeblikk sammens med gode mennesker. Dette året har jeg møtt utrolig mange ukjente som har beriket livet mitt med glede, og masse positiv energi, og endt opp som venner for livet. Jeg tror det å være åpen og motagelig for nye impulser er viktig. Det har i allefall bidratt til å løfte meg videre som menneske. Med løfte meg videre som menneske mener jeg at jeg har komt dypere inn i mitt indre, bak tankene og egoet.  Gjennom gode diskusjoner, samtaler og opplevelser.

Det gamle året er fortid nå, det er forbi, det betyr ikke så mye lengre. De gode minnene vil være med meg. Og jeg vil søke de når behovet for det melder seg.

Det neste året vet jeg svært lite om, det er fremtid, alt kan skje. Derfor er øyblikket nå i fokus, og jeg har det bra, jeg føler meg lykkelig.

Jeg jobber med meg selv hver dag for å bli flinkere på å gripe øyeblikket. Eller i alle fall mere bevisst på øyeblikket. For det er det eneste vi har.

Jeg har ikke så mange mål for det neste året. Det eneste jeg vet, er at jeg skal gjøre alt for å føle øyeblikkene, være tilstede , gjøre det beste ut av hver dag, og gjøre alt jeg kan for å spre positiv energi. Veien blir til mens jeg går.

Jeg er commita noen månder til en fantastisk jobb, hvor jeg kan være meg selv, og skape nye realsjoner med mennesker fra hele verden. Det er fint å tenke på. Håper de menneskene jeg krysser min sti med, er åpen og gir postiv energi, da vil 2016 bli magisk.

Personlig skal jeg jobbe med egoet mitt, det har gått opp for meg den siste tida at egoet styrer alt for mye av livet. Jeg vil det året her gi det midre rom til å styre, og jeg vil gi mer rom til det som ligger lengre inn ; forståelse, åpenhet, glede, ydmykhet, være glad for andre, enkelhet, toleranse, visdom, vennlighet, sympati.

Så vil jeg legge bort illusjoner som ikke bidrar til noe godt: Egoisme, sjalusi, makt, sjølgohet, intoleranse, anger, skyld osv.

Det her blir ett bananas bra år. Håper på mange nye vennskap og GLEDE i 2016.

GODKOK!