Det er magisk å være
underveis, uten noe mål men med mye mening.
Vi har nå vært to månder på loffen i USA, uten noe mål.
Meninga er med turen er å være underveis, være i øyeblikket der det skjer. I
sekundet, minuttet, timen.
Være åpen og dynamisk. Følge følelsene som kommer å følge
de, ta i mot nye impulser fra andre og tørre å ta de innoverseg. Være ett godt
åpent menneske som gir energi og oser av livsgnist. Livet skal ikke bare være
sånn nå, men alltid.
Det blir litt flåsete å si at det ikke er noe mål, for det
er jo det. Baggen er fullpakket med klatreutstyr for å klatre en stor vegg. Men
hovedmålet er fortsatt ikke å klatre den veggen, det er bare en liten del av
opplevelsen av å være underveis.
Vi klatret den store veggen, en fantastisk tur på alle
måter. Mange føleslser innvolverer en slik klatretur. Man er glad, i neste
sekund er man livredd, så kommer en periode med flow, så er man litt nede, før
man blusser opp igjen som en rakett og livet er topp. Men målet var aldri
toppen. Det var øyeblikka underveis, følelsene i øyeblikket, kameratskapet. Disse
øyeblikkene bidrar til at jeg utvikler meg som menneske og opplever føleslser i
en ny setting. Sterke bånd mellom meg å klatrepartnerne blir skapt, og større
tilknytning til morder jord. Man blir tvunget til å være seg selv.
Jeg merker godt at mitt indre endres hele tiden. Jeg vokser
med nye erfaringer, jeg blir ett rikere menneske. Slik tenker jeg det er for
alle. Man utvikler seg hele tiden. For meg er det viktig å være i naturen, nært
det ekte. For meg har naturen blitt veien hjem. Naturen er statisk, den er der,
den dømmer ikke. Du kan være den du er, du kan være dynamisk. Synge, danse, klatre, utfolde deg. Være ett
fritt menneske. Du er i øyeblikket, akkurat der. Skape din egen virkelighet. Ingen
annen plass er bedre en akkurat her, akkurat nå.e
I naturen finner jeg den største glede, og det er der jeg
utvikler meg som menneske, spesielt når man deler opplevelsen med andre
mennesker. Naturen får tankene til å se ting i ett større perspektiv, man evner
å se ting i en større sammenheng, filosofere, løfte opp de store spørsmåla, blant annet om
vår eksistens og måten vi lever på.
Bilde fra El Capitan, Yosemite
For meg er dette i stor kontrast til byen. Den er bygd opp
av fine strøk mens andre strøk ikke er like fin. Byen er dømmende, uekte. Du blir
satt i bås av de rundt deg, og jeg setter meg selv i bås. Det er alltid ett
jag, reklameplakater eller ett tilbud som presser seg inn i hjernebarken og
sier at dette må jeg ha. Det gjør meg ulykkelig, jeg føler at jeg blir presset
til å være en person jeg egentlig ikke er. Tankene blir alltid avbrutt av ett
lyskryss, eller tuting fra en bil. Tankene blir aldri fullført.
Jeg har aldri vært lykkligere enn når jeg deler en god
samtale eller en god erfaring i fri natur. Jeg føler meg hel.
Jeg har endret meg drastisk som person de siste 10 åra. Jeg
var fotballspillern, fest og fanteri var i fokus. Jeg var statsik, jeg var i en
rolle.
Det var hærlig å bryte ut, finne veien hjem. Finne gleden av
å være i ett rom der ingen dømmer, der du kan dele ekte opplevelser, der du kan
være deg selv sammens med gode venner.
Naturen er veien hjem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar